0

Sea Company

Posted by admin on May 22, 2011 in Min historie |

Sea Company høres kanskje ut som et internasjonalt shippingfirma men var nok ikke så svære saker. Men for oss det stort nok så lenge det eksisterte. Det hele startet med en samtale mellom to kamerater. Den ene var 11 år og den andre 10 (om jeg ikke husker feil).

Jeg var 11 år den gangen. Gikk på Haukerød Skole (barneskole) og spilte i korpset der (Haukerød Skolekorps). Spilte trombone av alle instrumenter. Ikke særlig nyttig å kunne utenom korpsmiljøet men slik var det nå en gang. men greit nok det for jeg hadde en annet annet instrument hjemme som jeg syns var mer spennende å spille på. Pappa var veldig musikkinteressert og hadde spilt i band i sine tidlige år. Tror han spilte fiolin og mandolin. Pappa syns vi barna skulle få mulighet til å kunne spille et instrument og kjøpte et elektroniskt orgel av typen Solina. Senere ble det byttet til et Yamaha orgel. Det var min bror Roar og jeg som begynte å leke med orgelet. Ved siden av pappa da som ikke kunne noter men som spilte utifra gehør. Både Roar og jeg gikk i korpset (Roar spilte baryton saksofon) så vi kunne noter og hadde en fordel der. Pappa ville vi skulle gå på orgelkurs men hadde ikke råd til at begge gikk samtidig så Roar ble sendt på kurs først 🙂 Det var en polsk organist ved navn Bojanowski som holdt kurs i Sandefjord den gangen. Faktisk samme læremester som Sandefjords store orgelsønn Atle Bakken gikk hos. Roar fullførte kurset men jeg kom aldri så langt. Uvisst av hvilken grunn. Kan ha vært noe økonomiskt inne bildet der. Men uansett, orgelspilling ble det. Notehefter med lett musikk var en grei start. Husker tante Borghild kom med utklipp av noter og sanger hun hadde funnet i Hjemmet, Allers og andre magasiner. Skikkelig gamle sanger men de var enkle og det gikk greit å lære seg de. Med fotbass og det hele. Jeg syns det var morro og det var ofte slik at jeg liksom måtte optre når noen kom på besøk. Gikk greit det også selv om jeg ble litt lei av det noen ganger 🙂

Men det er jo sånn at en ting er å spille alene. En annen ting er å spille sammen med andre. Det er vel alle musikkgutters drøm det å kunne spille sammen med andre. Naboguttene som var ett år yngre enn meg og som jeg vanket litt sammen med, Per Holmen, spilte gitar på gutterommet. Han hadde egen forsterker og dermed hadde han det som trengtes for å spille sammen med andre. Og han var villig 🙂 Ingen racer men det var ikke jeg heller. Vi fant ut at vi like gjerne kunne starte et band og begynte å kikke oss rundt etter andre som kunne tenke seg å være med. Det var ikke så lett for vi måtte jo både ha instrumenter og noen som kunne spille på de, eller aller best noen som hadde egne instrumenter. Det var det beste. Vi hørte litt rundt og fikk vite om en som ihvertfall hadde et trommesett. Om han kunne spille vet jeg ikke men et trommesett hadde han i kjelleren. Et gammelt vrak av et sett men det var da ihvertfall komplett. Han bodde litt lenger ned i gaten og var noen år eldre enn oss. Vi visste bare hvem han var. Vi syklet ned til han og spurte om vi kunne få låne trommesettet hans. Det var OK og vi tok det bak på sykkelen hjem til meg.  Det var liksom blitt våre base nå. Vi måtte sykle flere vendinger. Vi fikk faktisk (og det høres ganske utrolig ut i dag) lov til å øve i stua hjemme. Husker ikke om mamma var hjemme når vi øvde men tror ikke det. Men vi hadde leieboere da. Vel, vel….det betydde ikke så mye for oss 🙂

Så nå hadde vi trommesett, gitar og orgel. Men fremdeles var vi bare to. Vi fikk snust opp en gutt som bodde på Fevang og som visstnok spilte trommer. Han hadde ikke eget trommesett men det hadde jo vi. Vi tok kontakt med Tom Willy Andersen og han ble med i bandet. Han kjente også en annen på Fevang som spilte bass og hadde egen bassgitar men ingen forsterker men det gjorde ikke noe. Jeg hadde en ekstra inngang på orgelet som han plugget bassen inn i. Husker ikke navnet hans men han spilte sammen med oss et par ganger før han ble borte.

Det gikk litt opp og ned. Folk kom og gikk og jeg husker at Per også forsvant ganske tidlig, men Tom Willy og jeg holdt ut. Et orgel fylte jo ganske godt ut og bassen kunne jeg jo spille med pedalene så det gikk greit en liten stund men vi var stadig på jakt etter nye som ville være med. Etterhvert fikk vi tak i en gitarist og en bassist i området. Gitaristen var Gunnar Strøm og bassisten her Rune Solberg. Gunnar hadde en 12 strengers gitar som jeg husker vi syns var drit stilig. Det hørtes jo ut som en hel gitarrekke alene når han spilte. Og spille kunne han og dessuten sang han bra. Han var en skikkelig utatvendt type. Både Gunnar og Rune bodde i Bugårdsområdet så det var ikke langt unna. Rune hadde også bass og forsterker så den saken var grei. Broren min Roar ble også med etterhvert og han tok med seg sin store baryton saksofon fra korpset og spilte innimellom diverse rytmeintrumenter som tamburin og bongotrommer.

Vi spilte hjemme i stua hos meg og det gikk ikke lenge før det begynte å gå rykter om bandet på Lasken. Og jentene kom…..jadddda… Det tok ikke lang tid førde kom for å høre på når vi øvde. Etterhvert flyttet vi ned i et rom i kjelleren og det ble mer struktur på bandet. Trommesettet vi hadde fått låne var ikke allverdens. Det både så og hørtes skrøpelig ut. Tom Willy ønsket seg jo et nytt sett men som unge gutter vi var hadde vi jo ikke penger til noe slikt. Men en dag kom Tom Willy med en gledelig nyhet. Faren til Tom Willy var en hyppig gjest på Jarlsberg Travbane og hadde vært heldig å fått inn en bong som ga en skikkelig utbetaling. Da ble det nytt trommesett på Tom Willy til alles store glede. Splitter nytt Tama trommesett. Det var et skikkelig løft.

For å ta besetningen en gang til så var det orgel (Yamaha stueorgel), 12 strengers akustisk gitar, bassgitar, trommer og Roar barytonsaksofon, bongotrommer og diverse rytmeinstrumenter. Det tok ikke så lang tid før vi savnet en skikkelig vokalist. Både Gunnar og Rune sang jo og jeg prøvde meg vel også litt på noen låter men en syngedame hadde vært fint. Gjennom nabogutten Stian (Svein Erik Hermansen) ble vi tipset om ei jente som visstnok skulle være flink til å synge. Han hadde hørt henne synge på skolen, tror jeg det var. Hun het Gunn Merethe Lyrvang og hun ble spurt om hun ville prøvesynge. For det var ikke snakk om å begynne med en gang nei. Måtte inn til audition men hun fikk “jobben”. Gunn var med i mange år og var bandets midtpunkt. Hun var ivrig og kom med flere låtforslag, fant fram tekster og stod på. Ja glemte å fortelle det men det gikk på coverlåter hos oss.

Vi hentet reportuaret stort sett fra hitlistene men også endel gamle slagere. Tekstene skrev vi ned ved å høre på musikken eller vi hentet den fra ungdomsblader hvor de ofte ble trykket. Noen ganger kjøpte vi også noter i musikkforretningen. Musikken ble innøvd ved å ha den spilt inn på kasett og ta den med på øving og lytte til den. Ofte hadde den som kom med musikkforslaget på forhånd skrevet ned besifringen slik at vi kunne konsentrer oss om solopartier og annet som var i låta mens vi hadde besifringen skrevet opp på en lapp foran oss. Roar med sin sax, ville gjerne ha noter å spille etter og det ble etterhvert min jobb å lage arrangement for saksofonen. Litt noteskriving ble det på meg da.

Siden vi jo sang ved siden av måtte vi jo ha mikrofoner og en sangforsterker (PA anlegg). Hvordan det kom istand kan jeg faktisk ikke huske. Om det er noen av de gamle bandmedlemmene som leser dette og husker hvordan vi fikk vårt første PA anlegg og mikrofoner så ta kontakt. Men jeg mistenker at musikkforretningen Aagaards Musikk som lå på Aagards Plass i Sandefjord hadde en finger med i spillet. Det var en musikkforretning med mye bandutstyr og de solgte både nytt og gammelt og tok også imot innbytte. De var heller ikke vanskelig å be om vi ønsket å låne noe for en kveld eller om vi måtte ta noe på avbetaling. Øigård Musikk var kjent som den “snille musikkforretningen” og det var derfor et naturlig samlingspunkt for de i byen som spilte i band.

Litt frem og tilbake her nå sånn tidsmessig. Når man skriver en historie som dette så er det ikke alltid at ting kommer i riktig kronologisk rekkefølge fordi det jo er en stund siden nå. Vi snakker om 70-80 tallet her. Altså over 40 år siden starten. Litt om navnet på bandet. Vi het ikke Sea Company fra starten av. Nei det første navnet vi valgte var noe så lite gjennomtenkt som “Sexstars”. Vi tenkte oss jo at siden vi var 6 stykker og om ikke vi var stjerner så hadde vi jo lyst til å bli det en gang så derfor “Sexstars”. Husker ikke om vi så det litt komiske i å kalle det Sex og ikke Six men ihvertfall så behold vi ikke det navnet så lenge. Vi fikk riktignok laget en dekal med navnet som vi satte på basstrommen til Tom Willy men kan huske at vi syns navnet kanskje ikke var helt passende. Vi lette etter et nytt navn og endte opp med “Admiration”. Et navn som egentlig er et veldig godt band-navn. “Admiration” klinger godt og det betyr jo “beundring” så det var et navn vi godt kunne ha levd med. Det gjorde vi også i en tid men etterhvert som nye medlemmer kom inn og vi ville fornye oss igjen så endte vi opp med Sea Company.

Når navnet var på plass var vi jo opptatt av å ha like klær (drakter). Det kunne jo hende vi fikk en spillejobb. Det var jo drømmen. Vet ikke hvordan vi kom på det men det endte nå opp med at vi prøvde å finne en sponsor. Noen tipset oss om at vi burde høre med frisøren Smith Larsen i Larvik. Vi tok en telefon og joda, vi kunne komme innom så skulle vi få t-skjorte. Det gjorde vi og alle kledde seg opp i gule T-skjorter med Smith Larsen logo over det hele. Skikkelig teit ide men nå hadde vi ihvertfall like drakter. Det som var saken var jo at vi håpet vi også fikk litt betalt for å reklamere for dem og dukket etter en tid opp igjen hos frisøren i Larvik og skulle heve “sjekken” vår men neida….det var ikke sånn det var ment. Vi fikk T-skjorter og de fikk reklame. Skal si de T-skjortene forsvant fort. Men spillejobb ble det.

Faren til Tom Willy hadde en vennegjeng på Fevang som pleide å ta seg en fest en gang i blant. De pleide å leie Haukerød Badstue og danset og hadde det gøy der. Her fikk vi får aller første spillejobb. Vi hadde ligget i hardtrening lenge og satt sammen et reportuar, så vi var klare. Faren stilte opp med henger og kjørte alle instrumentene for oss. På forhånd hadde jeg laget noen lyskasser som var ganske effekfulle. 3 farger. Rødt, blått og grønt. Et knappepanel som jeg opererte med foten for å få de forskjellige fargene. Tunge fæle kasser men de funket og de brukte vi faktisk ganske lenge. Spillejobben på “badstua” gikk greit. Mange festglade mennesker. Tror de likte musikken. De danset ihvertfall. Fikk jo stadig spørsmål om litt gammeldans da men det gikk greit. Vi hadde øvd inn noen valser, tango og reinlender så de fikk det de ville ha. Det var vår aller første spillejobb. Trang liten scene men det gikk greit.

 

badstua-5 badstua-2
badstua-3 badstua-4
badstua-8 badstua-7

 

Det ble flere spillejobber etterhvert og mye frakting av utstyr med henger. Husker ikke alle spillejobbene vi hadde sånn i starten men husker ihvertfall vi spilte på en skolefest på Bugården Ungdomskole en gang.

Det ble også litt utskiftning av musikere etterhvert. Rune Solberg og Gunnar Strøm sluttet og vi var på jakt etter nye musikere. Bassisten var viktig og vi gikk faktisk ut med en annonse i Sandefjords Blad for å få tak i en ny bassist. En av de som ringte på den annonsen var Petter Hansen som faktisk bodde i nabogaten. Vi visste hvem han var fra før av. Han var litt eldre enn oss og mer etablert. Han hadde spilt i andre band før men han ringte for å høre hva dette var for noe. Vi fortalte hvem vi var og hvor lenge vi hadde spilt. Han virket ikke all verdens interessert for ville vel kanskje spille med noen som var litt mere etablert og eldre enn oss,  men han sa han kunne ihvertfall bli med oss gjennom de spillejobbene vi hadde. Han ble med og det morsomme er at han ble værende resten av den tiden bandet eksisterte og var med å sette sitt preg på utviklingen.

Men vi hadde jo ikke noe skikkelig drakter lenger da og alle band måtte ha like klær og der trådde nok en gang faren til Tom Willy til og tok oss med til Ole Olsen hvor vi sammen plukket ut noen knall hvite dresser med slengbukse og stars and stipes t-skjorter. Skikkelig tøft 🙂 Noen bilder som ligger ved her viser oss på en spillejobb vi hadde på et julebord for Ditmar Enge i Sandefjord. Ja der kom vi faktisk opp i litt uventet problemer. Han som styrte med betalingen ble vel litt for full og kranglete så han sa hele tiden av vi skulle spille en halv time lenger før vi fikk betalingen. Og slik fortsatte han. Vi strakk oss litt før vi satte foten ned og heller tok krangelen. Heldigvis kom det noen andre som tok over fikk ordnet opp i floken.

 

 

På denne spillejobben hadde jeg ikke mitt Yamaha stueorgel. Den hadde jeg fått byttet inn hos Øigård Musikk og mot et mellomlegg fikk jeg meg et gammelt Hammond L100 orgel med Leslie 760.  Det var Petter Hansen som tipsen om at det stod et slikt orgel der nede og fortalte hvor bra lyd det var på et Hammond tonehjulsorgel. Og han hadde helt rett. Lyden var helt utrolig. Det låt veldig bra. Men….det var jo ikke et orgel som var det letteste å få med seg. Og ihvertfall ikke opp og ned kjelletrappen til øvingslokalet vårt. Vi var 4 mann for å få det opp og ned når vi skulle ut på spillejobber. Skikkelig tung sak. Men hva gjør man ikke når lyden er bra 🙂 For de som ikke vet hvorfor et Hammond tonehjulsorgel er så tungt så er det fordi det inneholder endel mekanikk og ikke bare elektronikk som på nyere orgler. Lyden blir laget ved at en motor spinner en stang med skiver rundt med en meget konstant hastighet. Hver skive representeret en tone i orgelet. Jeg fikk litt andre instrumenter etterhvert og på bildet fra spillejobben for Ditmar Enge hadde jeg også et ELKA brassensamble, blåsere på boks og Solina stringensamble, fioliner på boks.

Ekkomaskin måtte vi også ha og der fikk vi tak i en gammel ekkomaskin som brukte tape for å lage ekko. Vi fikk oss også en mikser som Petter Hansen ordnet på en tur han var over i London. Han var inneom et sted hvor de bygde miksere av høy kvalitet på bestilling fra kunder. Firmaet het HILL og de hadde en mikser stående som en kunde ikke hadde hentet. Den fikk Petter kjøpe og tok med seg hjem. Petter var elektronikkutdannet og ville ha skjema for mikseren slik at han eventuelt kunne reparere den selv. Det fikk han. Det var faktisk håndtegnede tegninger og hele mikseren var bygget opp med transistorer. Tradisjonelt design men skulle være veldig bra lydmessig (lite støy). Vi kjøpte også et PA anlegg av typen Yamaha som også hadde en mikser innebygget. Det vil si man koblet høytalerene direkte til mikseren. Den hadde altså innebygget forsterker. Med anlegget fukgte det store høytalere med diskanthorn og bassrefleks. Dette anlegget kjøpte vi ikke hos Øigård Musikk men i en ny musikkforretning som hadde dukket opp i Sandefjord og som kun solgte Yamaha instrumenter og utstyr.

Vi trang jo en ny gitarist etter at Gunnar hadde sluttet og fikk tak i en som het Jon Egil Stavik. Også en gitarist som hadde mye å bidra med. Rart med disse gitaristene. De har liksom et eget reportuar med seg når de kom og som de er racere på. For Jon Egil var det en spesiell forkjærlighet for Eagles og Beatles. Så det ble noen låter fra dem når han kom med. Eller så spilte vi jo låter fra Creedence, Doodbie Brothers, Santana, Eric Clapton, Toto og diverse grupper som lå på hitlistene.

Tom Willy sluttet også etter en tid og ble erstattet av Åge Thorvaldsen. Åge var en av dem som fortsatte i bandet ut tiden. Broren min Roar forlot oss også. Han ble opptatt med andre ting. Han fikk seg lett motorsykkel og ble vel opptatt med den og damer. Bandet bestod da av Gunn Merethe Lyrvang på vokal, Petter Hansen på bass, Jon Egil Stavik på gitar, Åge Thorvaldsen på trommer og meg på keyboard.

Vi hadde stadig spillejobber og det ble tungvint på bruke tilhenger for å frakte instrumentene hele tiden så det ble til at vi fikk tak i en Ford Transit. Det hjalp endel men drømmen var jo å få oss en bandbuss. Noe som vi også fikk til etterhvert. “Bussen” fant vi i Skien. Det var en gammel smørbil som var blitt innredet som en bandbuss. Det var en Mercedes 608 D med lasterom bak og sitteplasser og en seng foran. Setene var av den typen man fant i jernbanevogner. Nå husker jeg ikke helt om setene var der når vi kjøpte bilen eller om vi skaffet dem etterpå men jeg tror vi fikk tak i dem på en eller annen måte.

 

Vi måtte lakkere om bilen når vi fikk den og det var Roar, bror min, som fikk oppdraget. Han jobbet hos Lunds Eft i Sandefjord som drev med billakkering. Vi måtte få ordnet dette så rimelig som mulig så fargen var ikke så viktig.  Bilen ble burgunder 🙂 Men vi hadde lyst til å ha navnet til bandet på bilen og det fikk vi også ordnet på en rimelig måte. Sea Company med store bokstaver på begge sidene. På fronten fikk vi plassert navnet speilvendt slik at det kunne leses riktig veien i bakspeilet på bilen foran.  Bak stod det “S” på den ene døra og “C” på den andre.  Tøft.

Bilen fungerte helt greit men hadde en defekt som vi aldri gjorde noe med.  Noe som skulle vise seg å kanskje ikke være det lureste.  Den hadde en oljetrykksmåler istedet for en oljelampe som på personbiler og den ojetrykksmåleren kunne vi ikke stole helt på.  Den lå hele tiden på minimum selv om det var olje på bilen. Så den kunne vi ikke bruke til å se når det var på tide å fylle på ny olje.  Vi måtte hele tiden peile og passe på at det var nok olje på bilen. Det fatale skjedde at bilen gikk tom for olje et par ganger og dette medførte til store reparasjoner. En gang byttet vi roden mens en annen gang byttet hele motoren. Ny motor ble hentet på et hoggeri i Hokksund og vi gjorde selv alt arbeidet ved begge reparasjonene.  Vi fikk låne en garasje med en grav i en bygning et sted ved Gokstadveien sånn at vi fikk gjort jobben.

En annen historie rundt bilen som jeg husker var da vi skulle ut på en spillejobb og vi hadde en kamerat som skulle være sjåfør. Vi var klar til å dra og skulle fylle diesel oppe på Haukerød.  Sjåføren stod for den jobben.  Ikke så lurt for plutselig oppdaget vi at han stod og fylte bensin.  Bensin på en dieselbil er jo ikke det lureste.  Det endte med at vi måtte tømme tanken så mye som mulig ved å bruke hevert prinsippet.  Men for å få heverten til å fungere måtte det suges opp litt drivstoff i slangen for å få bort luften og gjett hvem som fikk den jobben.  Jo sjåføren selvfølgelig.  Han kompanserte bensinsmaken i munnen med å spise appelsiner 🙂 Gikk vel med en kilo appelsiner 🙂

Med bandbuss ble det mulighet for spillejobber litt lenger unna enn bare i nærområdet.  Den lengste turen vi hadde var opp til Lærdal i Sogn og Fjorande.  Der hadde vi to overnattinger.  Vi reiste opp dagen før spillingen og campet i telt på en campingplass (noen lå i bilen) og etter spillejobben leide vi en hytte slik at vi lå litt bedre.  Vi tjente ikke stort på den jobben i forhold til utgiftene men gøy var det.  Stedet vi spilte på var ganske spesielt.

Vi måtte finne lokalet slik at vi visste hvor det var og sleit litt med å finne stedet. Vi spurte oss fram og fant bygningen helt avsides inne ved en fjellside.  Det var et forsamlingshus med en scene i enden av et stort rom. Dette var jo på sommeren men julepynten lå langs veggene i rommet og det så helt forferdelig ut.  Det var også en utescene og danseplass bak huset. Det lå høy fjellside på den ene siden av scenen som sørget for skikkelig “god” akurstikk.  og utedassene var på plass rett bak scenen. Det viste seg at vi skulle spille ute og ikke inne og greit var jo det når vi så hvordan det så ut i lokalet inne.  Huset lå helt øde til og det var ikke mange hus i nærheten heller men når kvelden nærmet seg kom det bil med bil med festglade folk og det ble helt fullt etterhvert,  Høy stemning og kjempehyggelige folk. Ikke noe bråk. De danset, drakk øl og hadde det gøy.  Denne turen ble filmet av han som var sjåfør for oss og det ble et hyggelig minne å ha for ettertiden.

Andre steder jeg husker vi spilte var Caledonien i Kristiansand, Framhallen i Larvik, Hotell Victoria i Larvik, Tjodalyng ungdomskole, Ula dagene, Høstgate diskotek i Sandefjord, Verdensteateret i Sandefjord, Park Hotel i Sandefjord, Atlantic Hotel i Sandefjord, Ringshaug Bad i Tønsberg, Holmestrand Hotell, China House i Kongsberg, Studentbyen i Oslo, et lokale på Neslandsvatn i Telemark, et utested i Skien, Vonheim i Stokke, et lokale i Andebu pluss diverse privatfester, bryllup og annet rundt omkring.

 

Vi hadde egne impressarioer.  Eva & Petter i Larvik,  Flatland i Skien, Morten Wehler i Drammen og Romerike Musikkservice.  I den sistenevnte kom vi også inn i katalogen deres over band de jobbet med.

Gunn som hadde vært med som vokalist fra starten av sluttet etterhvert men vi fant en ny vokalist i Larvik: Hanne Merethe Kleven. Hun var med oss lenge.  VI hadde også ei Sandefjordjente som het Evelyn innom litt men det var kun kort tid. Jon Egil Stavik sluttet også etterhvert og vi vi hadde flere gitarister innom etter det. Noen over kortere tid og noen var med oss lengre.  Henning Nilsen (Sandefjord) var med oss litt.  Grant Gulliksen (Sandefjord) var også innom og var med på noen spillejobber. Blant annat var han med på spillejobben i Høstgate.  Roger Jernæs (Stavern) var med en lengre periode og jeg husker han tok med seg noen Santanalåter som vi fikk med på spillelisten.

Vi hadde også noen trommiser innom husker jeg men Åge Thorvaldsen var vel vår faste trommis. Andre som var innom var Tom Pedersen fra Sandefjord og en som het Birje Nøkkleby fra Drammen (han hadde spilt sammen med gammeldansorkesteret Arnt Haugen og vært med på TV og greier så det var litt stort).  Husker han kjørte en ombygget ambulanse som vi syns var ganske stilig 🙂

Vi ble jo ganske godt kjent i nærområdet og det hendte vi fikk litt spesielle oppdrag. En gang blr vi spurt om vi kunne vikariere for et danseorkester på Atlantic Hotell en ukes tid.  Tror de var fra Ungarn eller noe sånt.  De hadde fått problemer da en av musikerene var blitt syk og lagt inn på sykehus.  Vi sa selvfølgelig ja til oppdraget.  Vi brukte deres oppsett av forsterkere og instrumenter.  Gitaristene hadde vel med egne instrumenter men trommer, keyboard og forsterkere stod oppstilt og vi brukte det som det var. Husker de hadde et Farfisa orgel som var mye brukt blant danseband den gangen.

En gang ble jeg oppringt fra Øigård Musikk som lurte på om jeg kunne ta et oppdrag på sparket.  Et band skulle spille på et lokale på Revetal og de manglet organisten.  Det var spørmål om jeg kunne troppe opp på sparket.  Jeg visste ingen ting om hvem disse folka var men jeg sa ja, lastet inn orgelet bak i bussen og kjørte oppover (alene).  Jeg ble møtt av bandet der oppe. Dette var voksne karer men gode musikere.  De hadde gitar, trommer og klarinett.  Ingen bassist.  Bassen måtte jeg ta meg av på orgelet.  Jeg kjente jo ingen av låtene de spilte på forhånd men gjorde så godt jeg kunne.  Noe fikke jeg nedskrevet men ellers så stod gitaristen i nærheten av meg og ropte besifringen til meg 🙂   Det ble en uforglemmelig opplevelse.

Også jeg måtte ta meg en pause fra bandet. Jeg ble innkalt til militæret og da var det godt å ha Tom Nalum med på laget. Han overtok mens jeg var borte.

Etter militærtjenesten startet jeg på ingeniørutdannelsen og det var vanskelig å kombinere det med spillingen og interessen min gikk vel mer i retning data og elektronikk enn musikk akkurat da og jeg bestemte meg for å trekke meg ut av Sea Company.  Jeg solge det jeg hadde av utstyr og investerte det i et orgel som den gang kostet 21.000….ganske mye penger. Men ihvertfall så gikk verdien i instrumentene videre til musikk.  Men det var jo egentlig et tilbakeskritt å gå fra et band til å spille hjemme i stuen igjen og jeg må vel innrømme at jeg angrer litt på det valget i dag selv om jeg hadde mye morro med min nye hobby, elektronikk. Skulle kanskje ønsket at jeg satset litt mer på å holde på med begge deler istedet for å brenne broen helt.

Sea Company ble oppløst kort tid etter at jeg sluttet.

I dag har jeg investert i endel instrumenter igjen og har bygget opp et eget musikkrom hvor sønnen min Thomas har sitt trommesett og jeg mine keyboards. Det skal bli mitt lille fristed for spilling, mimring, tanker, leking og kanskje litt kreativitet.  “No furte-rom” 🙂

Tror jeg har fått med det meste om bandet nå.  Det kan være at det dukker opp flere opplysninger etterhvert og dersom du som leser dette har noe å bidra med så hadde det vært fint å få litt input.

Til slutt lister jeg opp litt av utstyret jeg husker vi hadde i løpet av de 11 årene bandet eksisterte.

Yamaha orgel Hammond orgel L100 Leslie 760

Fender Rhodes Stage 73

Roland SH1000 synth

Korg M1 synth Solina string

Elka Brass Ensamble

Solina String Ensamble

Shure mikrofoner

Electrovoice electrostatic mikrofoner

Yahama PA m/mikser

Hill passiv mikser

Yamaha digital reverb and echo unit

Eldre analog ekkomaskin

0

Påsken for meg.

Posted by admin on April 21, 2011 in Diverse |

Det er påske og helligdagene står i kø.

Dette er den store religiøse høytiden.  Dette er liksom dagene hvor hele kristendommen er bygget rundt.  Svik, pine, tapperhet, død og gjenoppståelse.

Hva er så påsken for meg ?

Er det mer i min påske enn noen dager fri fra jobben til å kunne gjøre andre ting?  Mer enn en pils i solen og god mat?  Mer enn hygge med familie og venner ?

Jeg er ikke personlig kristen. Det vil si jeg er døpt i kirken og tilhører den norske statskirke men er ikke kristen i den forstand at jeg dyrker religionen. Men jeg er heller ikke avvisende til de som gjør det. Jeg fornekter ikke men det er ikke det samme som at jeg bekrefter noe. Ja jeg er konfirmert og det er jo en bekreftelse men hvor bevisst var man egentlig på dette i ungdomsårene?

For meg er vel heller religionen noe ubestemt. Jeg er vel mer avventende uten å være avvisende.

Så hva er påsken for meg ?

For et voksent og relativt refektert menneske og en som er tenkende og kanskje litt grublende så er det klart man tenker litt på at det er Skjærtorsdag, at det er Langfredag og Påskeaften.  Det er ikke til å unngå. Historien som fortelles er jo også både dramatisk, grusom og trist. Den er for å vekke følelser. Men de kristne vil også se glede i påsken og er man troende så gjør man det. Så på en måte, om man tar alt dette inn over seg så inneholde disse få påskedagene hele livets følelsesspekter.

Jeg hadde en opplevelse som ungdom som jeg aldri glemmer.

De som kjenner meg vet min interesse for musikk og i ungdomskolen hadde vi noe som het skolekino.

Det ble satt opp en film på kino, i vanlig skoletid, som bare var for skoleelever.

Denne gangen var det den omstridte filmen Jesus Christ Superstar som skulle vises.

Filmen var omstridt for sin bruk av virkemidler og tolkning av Jesus siste dager.

Men ikke minst inneholdt den rockende fengende musikk.

Dette var noe for meg og musikk og handling festet seg.

Men det var noe annet som skulle gjøre større inntrykk.

For dere som har sett filmen så husker dere sluttscenen der Jesusfiguren henger på korset mens filmteamet pakker sammen og skuespillerne går inn i bussen en etter en. Før de går inn snur de seg og ser opp mot høyden der det henger en mann på korset. De tenker etter hva de har vært med på før de går inn i den hippibussen som skal ta de tilbake inn i sivilisasjonen. Den siste som går inn er den sorte Judas. Han han er neger. Og var var liksom historien komplett hadde det ikke vært for ei jente som satt på raden foran meg og gråt. For henne ble dette for sterkt. Jeg vet ikke hvem hun var. Ei heller om hun var personlig kristen og derfor tok det spesielt tungt. Men etter dette har filmen Jesus Christ Superstar hatt en spesiell plass hos meg. Jeg kan handlingen ut og inn. Kjenner musikken, dialogene og ansiktene. Har den på LP, CD og DVD (i to forskjellige utgaver). Den blir liksom aldri borte.

Så hva er påsken for meg ?

Dette er endel av min påske.

Jeg prøver å få sett den en gang i løpet av påskehelgen.

Når ungene var små tok jeg dem med meg og de har også fått sin dose med Jesus Christ Superstar.

Jeg er ikke sikker på om de husker det nå men jeg vil aldri glemme den filmen og hun som tok det så tungt at hun ble sittende igjen i salen når alle vi andre gikk ut………

Noen ganger settes det spor.

0

Den beste tid på døgnet.

Posted by admin on April 17, 2011 in Diverse |

Den beste tid på døgnet er morgenen.

Tidlig morgen.

Før huset og byen våkner.

Mens det ennå bare er deg og småfuglene som ser det lysner og dagen blir til.

Det er harmoni og stillhet.

Livets uvesen og støy har ikke rukket å komme i gang ennå.

Det er bare deg der.  Det føles som man er alene på jorden. Som om man er ved skapelsen.

Den ultimale stillhet.

Har du prøvd det noen gang ?

Stå opp tidlig en søndags morgen, lage deg en kopp kaffe og bare se utover det du har rundt deg.

Se utover hagen, jordet, skogen, husene, byen, havet….

Se hvor stille det her.

Høre stillheten.  Ja den kan faktisk høres men da må man åpne sansene og være tilstedet.

Man er vitne til et nytt liv som våkner.

Det er som en fødsel. Noe helt nytt. Noe bare DU får oppleve.

Se hvordan fuglene flyr rundt og vekker hverandre for å starte på dagens jakt etter frø og annet spiselig.

Fuglene er annerledes tidlig på morgenen enn ellers på dagen.

De er liksom mer uredde og du kan se at de også har fått ny energi:

Det er en slik dag jeg har i dag.

En søndags morgen når jeg er alene.

Alene i hele verden.

Det er den beste tid på døgnet.

Copyright © 2009-2019 Petters refleksjoner All rights reserved.
This site is using the Desk Mess Mirrored theme, v2.5, from BuyNowShop.com.

Social Widgets powered by AB-WebLog.com.